Arkivdagen 2023

Naturen har siden tidenes morgen lagt livsgrunnlaget for alle levende skapninger. For 10 000 år siden livnærte alle mennesker seg av som jegere, sankere og fiskere. Domestisering av ville dyr og planter dannet senere et fundament for menneskets eksistent og utviklingen av sosiale og kulturelle samfunn. Vi har likevel holdt fram med å hente ressurser fra naturen gjennom jakt, fangst og fiske.  

For å legge til rette for en fornuftig utnyttelse av jakt, fangst og fiske som næring ble det i 1951 bestemt at det skulle opprettes statlige viltnemnder som skulle ivareta viltlovens forvaltningsoppgaver på kommunenivå. I 1993 ble oppgavene overført til kommunen, som selv valgte administrativ og politisk organisasjonsmodell for den kommunale viltforvaltningen.    

Viltnemndene har som oppgave å drive forskning på vilt, samt fremme viltstellet og mulighetene for jakt i kommunen. På Digitalarkivet finner du en rekke møtebøker etter viltnemndene i gamle Hordaland fylke.

Før jul i fjor var det mye skriveri lokalavisene om byrottene som holder til i Bergen sentrum. God tilgang til mat skapte gode kår for de firebente skapningene, som stadig ble flere. Dette var ikke like populært blant byens andre beboere, og flere tiltak ble satt i verk for å redusere rottebestanden.  

Rotten er en hardfør liten skapning som trives godt i områder der mennesker bor. Gnageren har opp gjennom historien vært forbundet med sykdom og pest, og har derfor vært forsøkt bekjempet og utryddet. 

I 1946 kom lov om rottebekjempelse som forpliktet huseiere til å bekjempe rotteplagen gjennom å legge ut rottegift. Det var formannskapet som var ansvarlig for å iverksette utryddingen, men huseierene måtte selv betale for giften. Utleggelsen skulle foretas av huseieren selv, bestyrer eller vaktmester, eller en godkjent rotteutrydder.

Ikke alle innbyggerne var like fornøyde med å måtte stå økonomisk ansvarlig for rottebekjempelsen. Mange var også skeptiske til bruken av gift da de mente at giften tok livet av husdyr, og kunne være en potensiell fare for barn. 

En innbygger i Os skrev i 1950 til kommunen: «Eg let spyrja kven som har ansvar for dei husdyr som dauder av rottegiften». Han hvedet at han hadde mistet to høner og en hane på grunn av rottegiften som var lagt ut, og at det ikke fantes bevis for at giften tok livet at rottene da det enda var «sprell levande» rotter å finne i kjelleren hans. 

En innbygger i Os skrev i 1950 til kommunen: «Eg let spyrja kven som har ansvar for dei husdyr som dauder av rottegiften». Han hvedet at han hadde mistet to høner og en hane på grunn av rottegiften som var lagt ut, og at det ikke fantes bevis for at giften tok livet at rottene da det enda var «sprell levande» rotter å finne i kjelleren hans. 

På Digitalarkivet kan du lese og bla deg gjennom en rekke saksmapper om «Rottekrigen» fra arkivene etter formannskapene.

Enkeltpersoner og organisasjoner har gjennom årene også delt sine synspunkt om forvaltningen av vilt i kommunene. I nyhetsbrev og skriv sendt til de kommunale dyrevernsnemndene delte Norges Dyrebeskyttelsesforbund sine tanker og meninger om slakting av rein, snarefangst og jakt av elg:  

Stemningen under jaktdagene må ha vært ganske panikkartet. Det meldes at en mann ble skutt av en elgjeger i de første minuttene den første jaktdagen, en annen elgjeger sendte flere skudd på 15 meters hold mot ei kvige som skulle gå mellom husene på gården. Det hele gir inntrykk av å ha foregått fullstendig vettløst, muligens som under påvirkning av «jaktutrustningen» fra Vinmonopolet». 

Kommunene ikke bare hatt et lovpålagt ansvar for viltbestanden i kommunen, men også for de tamme og domestiserte husdyrene. Kommunale dyrevelferdsnemnder ble opprettet fra 1935 da dyrevernsloven påla kommunestyrene å velge en dyrevernsnemnd. Nemnda som skulle bistå politiet med å påse at bestemmelsene om dyrevern ble overholdt.  

I møtebøkene ser vi mange tilfeller av dårlig husdyrstell og vanskjøttede dyr, men vi finner også fortellinger om ildsjeler som viet sin tid til å arbeide for dyra skulle leve et godt liv. Etter forslag fra Dyrevernnemnda i Jondal fikk småbruker Johannes Byrkjeland påskjønnelse av foreningen til Dyrenes Beskyttelse i 1968 for den omsorg han opp gjennom åra hadde vist for husdyr. 

På arkivportalen finner du en oversikt over arkivmaterialet etter de kommunale dyrevernsnemndene i gamle Hordaland fylke.